Vi mennesker bruker mye tid på å være redde for alt mulig. Tabloidavisene bidrar med krigstyper som setter griller i hodet på oss. Den siste angstfarsotten var Ebola. Folk kunne knapt nyse ombord i et fly før det ble unntakstilstand, og maskinen måtte gjøre vendereis eller nødlande. Og kyllingen. Antibiotikaresistente bakterier fikk salget til å stupe. Uten at vi kjenner ett eneste sykdomstilfelle eller dødsfall på grunn av dette. Terrorfrykten henger konstant over oss, nok til at vi lett stigmatiserer de som måtte leve, tenke og se annerledes ut. Man kan jo aldri være trygg, som det heter i sangen om den sovende bjørnen. Og la oss snakke litt om den nye redselen: Den russiske bjørnen som ikke sover lenger, som etter sigende har stått opp på feil bein.

Derfor snakkes det om å ruste opp forsvaret igjen, for man vet jo aldri. Vi har sett dette før. Jeg vokste opp under den kalde krigen. Supermaktene konkurrerte om å ha størst og flest langdistanseraketter strategisk plassert rundt i verden, våpenkappløpet var noe vi alle kjente til. Filmer som The Day After og War Games lærte oss at tredje verdenskrig kunne være rett rundt hjørnet, den totale tilintetgjørelsen med atomsopper som utryddet menneskeheten på et blunk. Det skjedde ikke. Sovjetunionen kollapset, muren falt og Europa ble gjenforent. Ketil Stokkan sang om Brandenburger Tor, Jahn Teigen trallet om Glasnost. Kunne vi tro at det var sant? Ja, det kunne vi. Atomtrusselen var et saga blott, denslags hørte fortiden til. Trodde vi helt inntil nylig.

Vladimir Putin har bestemt seg for å kvesse klørne og sette Russland tilbake på kartet. Putin, en skrue som ikke går av veien for å vise seg frem i bar overkropp på hesteryggen. En fyr som liker å vise muskler både på bilder og yppe litt med sitt enorme militærarsenal langs grensetraktene til sine naboland. Men skal vi tillate oss å bli redde? Til nå har russisk invasjon stort sett vært forbundet med bleiehamstring i Kirkenes. Så kom blant annet kronikken til Hanne Skartveit i VG nylig, som mener at vi må ruste opp i takt med Russlands offensiv, ellers kan dette gå riktig galt. Hun mener at vi må innse at Putin er farlig. Vi trenger NATOs atomstrategi, sier hun og avslutter med at med dagens situasjon bør vi satse på «atomvåpen for fred». Hæ? Skartveit sier ogå at det er sjokkerende at AP vil gå inn for et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Sjokkerende? Jeg synes det høres alldeles strålende ut. Smak litt på den setningen. Et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Jeg heier på det. Hvorfor ikke?

Jeg er ikke så blind at jeg ikke ser trusselen rundt f.eks. konflikten i Ukraina, men situasjonen der er historisk sett langt mer intrikat enn vårt forhold til Russland – som alltid har vært stabilt. Men atomvåpen for fred er omtrent like selvmotsigende som «Leger for spredning av HIV», «Veganere for nedslakting av storfe» eller «Jihadister mot Islam». Jeg er naiv nok til at jeg tror dialog fremdeles er løsningen på det meste her i verden. Opprustning er i alle fall ikke menneskeheten tjent med. Vi har sett det før, og vi gidder ikke en runde til. Håper jeg.