Når man er ung har man en lei tendens til å tro på nesten hva som helst. Det skal ikke så mye til før man innbiller seg at f.eks. Justin Bieber bor på Grand Hotel og er åpen for besøk på rommet sitt hele dagen før konserten, bare fordi noen har sagt det. Mens han faktisk bor på Royal Christiania. Eller var det Bristol? Radisson? Bondeheimen? Nei, ikke Bondeheimen! Uansett: Løp gjerne i flokk rundt i Oslo sentrum hele dagen i håp om å få se et glimt av din store kjærlighet mens du skriker, ramler, hyler og gråter.

Ryktene går lett i ungdommen. Du vet åssen det var; Hvis noen sa at Torill rota med Ronny OG Kimmern’ på åpent hus-festen til Renate, som egentlig ikke var åpent hus og gikk helt ut av kontroll og ble nedrent av 300 fulle ungdommer som trashet rekkehuset på Skjetten systematisk fra kjeller til loft. Helt til politiet kom og fikk kastet ut gutta som kjørte moped i stua og sprutet ned hele huset med ketchup og Thousand Island. Renate vurderte å flykte landet før foreldrene kom hjem til slagmarken. Før ryktene om at hun, Torill, Mona og Lisbeth også var gravide med både Ronny og helt sikkert Kimmern’ (selv om han var kjempefull og måtte hentes med helikopter for å pumpes) gikk sin seiersgang på skolen to dager senere.

Og på åttitallet var det nemlig sånn at hvis man fant en knust ølflaske med korken intakt i ruinene etter hjemme alene-festen, kunne man ta den med til butikken og få en ny. Det hadde også noen sagt. Ikke alle butikkene hadde hørt dette ryktet, og mange måtte dermed gå slukøret hjem.

Men et av de rareste ryktene i Rælingen/Lillestrøm-området, eller mytene om jeg kan påstå det, er at  det ble snakket om at dersom man samlet inn 10 kilo sølvpapir fra sigarettpakkene, skulle en blind jente få en førerhund. Og ikke hele papiret, men bare den øverste delen/fliken det sto «pull» på. Røyking var viktig, nemlig. Ikke var det farlig heller. I hvertfall ikke hvis man brant filteret litt med lighteren først. Dette medførte selvfølgelig at hver gang man åpnet en pakke sigg ble jentene alldeles krakilske hvis man kastet papiret fra seg. Det måtte tas vare på, gjemmes, puttes i en skuff. Den stakkars blinde jenta måtte jo få hunden sin. Men hvor man skulle levere sølvpapiret visste ingen. Ei heller hvem jenta var eller hvor hun evt. bodde. Etter hva jeg vet var det slik at blinde og svaksynte fikk tildelt hjelp som førerhund fra statlige midler selv på det harde åttitallet, så jeg er usikker på hvorfor denne hjelpeaksjonen oppsto eller hvem som sto bak. En ting er sikkert, det må ha vært noen skuffer fylt med sølvpapir fra utallige sigarettpakker ingen visste hvor de skulle gjøre av.

Jeg synes vedkommende som satte ut dette ryktet bør melde seg nå. Kanskje sitter det en blind kvinne i midten av førtiåra der ute og venter på førerhunden som aldri kom. Eller kanskje ikke. Hvem vet.

Du har vel hørt uttrykket «Det blide sørland»? Ingenting definerer dette ordtaket som rutebilstasjonen i Kristiansand. Byens stolthet og ansikt utad, der den lyser opp som en oase med all sin prakt, sin personlighet og imøtekommende fasiliteter.

Et staselig bygg som dette skaper forventninger for oss som reiser mye. Det kribler i magen i det skyvedørene åpner seg: Du har selvfølgelig Narvesenkiosken med sitt sedvanlige utvalg dersom du er i beita for pastiller, dameblader eller en grillpølse – men du skal vite at her skilter de også med et helt unikt serveringstilbud. Du trodde kanskje hamburgeren er rund? Ånei, du. Ikke på rutebilstasjonen i Kristiansand! Oscars serverer nemlig – og hold deg fast – avlange hamburgere. Du leste rett. Avlange hamburgere. Dette er familierestauranten som tør å være annerledes. Logoen har riktignok vært den samme siden 1980, men hvorfor forandre en vinneroppskrift? Hvorfor reparere noe som allerede virker? Mens du venter på bussen nordover, sørover, til Slettheia, Flekkerøy eller Voiebyen – hvorfor ikke nyte en Oscaroni, Oscar Bomben eller selve flaggskipet Oscar Royal? Nam, nam! En som reiser på tom mage reiser på dum mage, som det så kjekt heter.

Interiøret er av den nyskapende sorten, futuristiske stoler i livlig brunt for den som ønsker å hvile setepartiet mens de venter. Men det er mye mer å ta seg til i selve ventehallen. Skulle det ikke være ledig på en av de ca. 18 sitteplassene, er ingenting i veien for å ta deg en liten piknik med brødmat, boksøl og gårsdagens aviser i trappeoppsatsen, som vist på bildet. Koselig!

Eller hvorfor ikke ta et artig passbilde med en venn? Eller ta med barna til lekehjørnet med dispenseren full av fargerike overraskelser? Mulighetene er mange. Oppbevaringsboksene er dog av den åpne sorten, ta gjerne med egen hengelås og gaffatape dersom du ønsker å forlate bagasjen mens du slår deg løs i Kristiansand sentrum. Riktignok kan det være ren gambling å vente på bussen da infotavlene ikke viser annet enn et timeglass, men kanskje det er et signal om å tenke at du skal stresse ned, ta deg tid til å nyte atmosfæren på selve knutepunktet for all kollektivtrafikk i sørlandsbyen. God tur!

Pluss: Sentral beliggenget, livlig interiør, innlagt strøm
Minus: Ingen wifi og en smule begrenset utvalg i barnas lekehjørne

Terningkast: Svak firer.

Vi komikere elsker publikummet vårt. Virkelig. Uten dere hadde ikke dette vært særlig moro. Vi vil gjerne gi dere tidenes beste show, enten det er smekkfullt eller 14 solgte billetter. Men det er ikke alltid det blir sånn, gjerne fordi noe uforutsett skjer. I vårt tilfelle kan det være i form av konstante avbrytelser, støy eller andre uromomenter. Vi er en utsatt gruppe der vi står alene på scenen med mikrofonen. Og det hender vi møter utfordringer andre artister slipper: Når hørte du sist om at et teaterstykke ble avbrutt av tilrop og ukvemsord fra salen? En musikal som trenger ordensvakter i lokalet? Eller at noen knuste et glass eller krysset scenen for å gå på toalettet under en operette? Stort sett er det gøy å stå på scenen, men noen ganger kan det by på utfordringer. Her er noen eksempler:

1. Kommentatoren
Også kalt «Heckleren» på fagspråket. Har satt seg godt til rette foran scenen, mener at standup egentlig er et debattforum og har stor glede av å kommentere og avbryte komikeren. Gjerne rett før en punch serveres, slik at hele poenget faller bort. Han/hun lever i troen om at de tilfører showet det lille ekstra, men er egentlig bare til bry.  Går heller ikke av veien for å gå bort til komikeren etter show for å avgi sin nådeløse dom eller fortelle hvor mye bedre amerikansk standup er enn norsk.

2. Håndsopprekkeren
Har som heckleren også invitert seg selv til å være en del av showet, men velger den litt mer høflige skoleklassevarianten og rekker opp hånden. Mye og ofte. Vil gjerne rette på en geografisk feil eller uvesentlige detaljer. Eller si ting som «Jeg kjører Opel!», «søsteren min er gravid med barn nr. to nå» eller «jeg har også vært i Praha!» fordi du kom til å nevne Tsjekkias hovedstad i en bisetning for 10 minutter siden.

3. Mobilentusiasten
Konsentrerer seg heller om sms, snap, Tinder, Facebook, Instagram eller andre ting under showet, lyser opp i mørket og tror du ikke legger merke til det. Har selvfølgelig ikke satt mobilen på lydløs, og mottar ca 23 meldinger i løpet av showet. Kvier seg heller ikke for å ta telefonen når det ringer, for det gjør det jo så klart. Blir blodig fornærmet om du spør hva de holder på med. Tar gjerne frem mobilen igjen etter tre tilsnakk og later som du ikke finnes.

4. Oversetteren
Setter seg gjerne på første rad, har med seg en venn eller kollega som ikke prater eller forstår norsk. Ser det som sin plikt å oversette poengene under hele showet på dårlig engelsk, slik at vennen fra fjerne himmelstrøk også får noe ut av kvelden. Da han ikke forstår norske referanser må det overforklares med gestikulering. Hvisking er på alle måter utelukket.

5. Overtramperen
Har også satt seg på første rad, og kvier seg ikke for å reise seg opp midt under showet. Stopper gjerne med ryggen til komikeren, er en sann gentleman som tar bestillinger fra selskapet sitt før han deretter går sakte forbi, akkurat som komikeren ikke eksisterer. I de verste tilfellene går han faktisk over scenen på vei til sitt ærend og/eller for å hente nye forsyninger. Gjerne tre ganger på en time.

6. Skravlebøtta
Betaler gjerne 170 kr eller mer for å prate med utestemme under hele showet med en kamerat eller kollega de omgås til daglig. Skåler mye. Kan ikke begripe at babbelet er forstyrrende både for komiker og de rundt seg, blir ofte svært, svært indignert ved tilsnakk. Tar advarsel fra evt. vakt som et personlig angrep, og roper gjerne «vet du ikke hvem jeg er!» og «jeg skal sørge for at du blir arbeidsledig!» når han/hun blir kastet ut av vakten etter syv advarsler.

7. Den overivrige
Er ofte stor fan, søster eller kollega av komikeren hun har kommet for å se, og har på forhånd lovet å le MASSE. Tungt parfymert og pyntet for anledningen, gjerne med et par venninner på slep. Jubler og roper «Woooooh!!!» gjennom hele showet med tilhørende klapping, uansett stemning i salen eller komikerens kvalitet på scenen. Ler gjerne på feil steder. Gir komikeren kjempeskryt etterpå selv om ingen andre lo.

8. Filmeren
Har plassert seg på en av de første radene, og drar opp mobiltelefonen for å filme deler av showet av uviss grunn. Når man ber vedkommende å legge ned mobilen, forstår han/hun ikke beskjeden før man har sagt det tre ganger. Er overrasket over at komikeren legger merke til blitzlampen som lyser fra telefonen, og kan i hvertfall ikke fatte at det kan virke distraherende. Filmer så klart i stående format, ikke liggende.

9. Festkaramellen
Har drukket i fem timer før han skal på show, og gjerne spydd opp hele vorspielet utenfor før han kom inn. Jeg sier han fordi det stort sett er menn som faller innunder denne kategorien. Får ikke med seg en tøddel av det som skjer på scenen, husker heller ikke at han har vært tilstede denne kvelden. Synger gjerne fotballsanger, prøver å sjekke opp andre publikummere og uttrykker seg stort sett bare med vokaler. Kan ofte observeres i håndgemeng med nr. 6 utenfor etterpå.

10. Showstopperen
Synes det kommer for lite fittevitser fra scenen, bestemmer seg for å ta ansvar. Reiser seg fra stolen, klatrer opp på scenen og tar mikrofonen selv mens han skyver komikeren til side. I verste fall slår komikeren av scenen (jada, det har skjedd med flere av oss) og drar tidenes dårligste veit du hva du får hvis du krøsser-vits. Da denne ikke utløser latterbrølet han hadde håpet på, drar han likegodt i gang allsang. Gjerne ei lita grisevise, i verste fall «Tore Tang» eller annen slager fritt fra hukommelsen.

Helt til slutt: Vi er helt avhengige av publikum for å holde på med dette. Og om du til formodning skulle kjenne deg igjen i en eller flere av disse karakteristikkene, forstå at alt vi vil er å gi deg en morsom kveld. Ta deg gjerne et glass eller to, vi liker å se at du koser deg når du kommer for å se standup. Men ikke gjør det vanskeligere for oss enn det allerede er, og velkommen tilbake!

Det er ikke til å unngå å legge merke til fargeklatten Haugesund Rutebilstasjon når man kjører riksvei 47 inn mot Sildajazzens hovedstad. Eller Flotmyr, som lokalbefolkningen sier. Majestisk og fager står den der, et urbant knutepunkt med et yrende folkeliv. Bli med inn, da vel!

Flotmyr er et naturlig samlingspunkt for fastboende og tilreisende i Haugesund, en livlig og folksom bussterminal. Visste du forresten at Flotmyr er en togstasjon? Det visste ikke jeg heller. Nå skal du høre: Stortinget vedtok allerede i 1919 at det skulle legges jernbane til byen, men ingen skinner, lokomotiv eller glade konduktører å se snart 100 år etter. Det tar som kjent litt tid å flytte papirer – men der det er vilje, der er det vei!

En fiffig detalj å legge merke til når man entrer det fargerike lokalet er at oppholdsrommet er kun for reisende, men at førerhund er hjertelig velkommen. Problemet er vel at hunder ikke kan lese, og hva meg bekjent sliter også blinde/svaksynte med det samme. Og dersom hunden faktisk kan lese, er merket klistret alt for høyt på døra. Hva hensikten med dette skiltet er og forblir en gåte, men akkurat dét er essensen av Flotmyr. Et sted for undring og ettertanke – i hyggelige omgivelser. For her er ingenting tilfeldig: Legg for eksempel merke til tørkeapparatet på toalettet, som i all respekt ikke ble demontert før de malte om til forfriskende gult. Slik faller det helt naturlig inn i omgivelsene. Dessverre virket det ikke da vi prøvde. Men flott å se på!

Møblementet på bussterminalen er åpenbart så tidsriktig og stilig at noen har gått til skrittet å bryte løs deler av det for å ta det med seg hjem til sin egen stue. Kanskje noe å tenke på neste gang stasjonen moderniseres – å ikke lage sittegruppene så attraktive at de blir stjålet og i verste fall solgt videre. En Narvesenkiosk er også tilknyttet venterommet, der kan du levere tippekupong, kjøpe konfekt og kamferdrops mens du venter på bussen til Førre Hageby, Aksdal og Kopervik.

Det første man legger merke til når man kommer til Flotmyr er definitivt den innbydende fasaden. Ikke minst den mekaniske installasjonen utenfor, her er det ikke spart på noe. Dette må sies å være samtidskunst på sitt aller beste. Det kan virke som arkitekter og kunstnere har valgt et rustikt og nostalgisk preg på bygget. Men flott eksteriør til tross, skuffelsen var stor da jeg forsto at jeg allikevel ikke fikk benytte meg av busstilbudet da jeg skulle reise hjem søndag morgen. Det går ikke buss retning flyplassen før 14.45, og det er dumt da  flyavgangene er 09.30 og 11.00.

Pluss: Rent og pent, førerhund velkommen, nostalgisk preg.
Minus: Ingen buss retning flyplass søndag morgen. Nedtur!

Fysen på kroppskontakt, sier du? Et lite dult før du haster videre inn i hverdagens tjas og sysler? Lyst til å gni deg mot tilfeldig forbipasserende og bli nærmere kjent med lokalbefolkningen? Da er Tønsberg Bussterminal definitivt stedet for deg!

Ikke bare er Tønsberg Norges eldste by. Med severdigheter som Slottsfjellet, Haugar Kunstmuseum og ikke minst et av landets flotteste bibliotek. For ikke å glemme kulturbyen Tønsberg med både Slottsfjellfestival, Middelalderfestival og Vestfoldspillene. Men den historiske byen kan også skryte av en helt unik bussterminal under/bak Farmandstredet, jeg velger å kalle den en severdighet i seg selv. En opplevelse. Fordi Tønsberg Rutebilstasjon er en smal affære – en åre, faktisk. Eller snarere en korridor, alt etter øyet som ser. Hvis du i det hele tatt ser noe som helst, for her er det jammen livlig og folksomt både morgen og ettermiddag – minimalistisk utsmykning til tross!

Alt er tilrettelagt for at du må brøyte deg gjennom folkemengden for å komme til eller fra bussen, som stort sett er forsinket. Slå gjerne ihjel litt tid på Narvesenkiosken, der er det tilgang til både griseblader, doven pizza og kaffe med smak av smeltet plastlokk – for den kresne. 

Men for å gjøre det enkelt for de reisende, har noen lyse hoder sørget for at hver dør til hver enkelt plattform skal ha en representant fra dyreriket som illustrerer nettopp din bussavgang. Hvilket dyr er ditt i dag, på vei mot Skallevold, Horten, Hvasser eller Torød? Skilpadde, giraff, slange eller kanin? Spennende! Og for deg som er tilreisende – hvor går bussen din fra? Er du en av de heldige kan du vente inne i gangen, er du mindre heldig må du stå ute og hakke tenner rett over gaten. Men der kan du, rutebilfantast eller ikke, bevitne et aldri så lite delikat scenario utspille seg: En fiffig detalj er nemlig at samtlige busser må rygge ut i den trange passasjen for å kjøre avgårde, noe som medfører en viss spenning dersom din tid er knapp. Din buss står nemlig og venter til samtlige busser har rygget ut og kjørt.
 Ofte den du skulle rekke. Da kan du søke informasjon på Vestviken Kollektivtrafikks informasjonskontor, som gjerne henviser deg ut igjen til rutetavlene når du lurer på noe. Satser du på å rekke toget et jentekast unna, glem det. Eller vær ute i god tid. Lykke til!

Pluss: Trang og deilig passasje, lett å komme i kontakt med andre.
Minus: Ingen gratis Wifi, ingen buss til Nøtterøy etter 22.00 på kvelden selv om det bor over 20.000 mennesker der.

Så du trodde kanskje det bare var hovedstaden som kan skilte med prangende Freiaklokke som ruver over bybildet?
Tro om igjen, kompis. Da har du ikke besøkt Ålesund Rutebilstasjon. Selve knutepunktet i Ålebyen, episenteret for all kollektivtrafikk i regionen. Velkommen til en opplevelse du ikke har sett maken til.

La deg ikke lure av den grå betongfasaden som bærer preg av vind, vær og årelang tjeneste i de reisendes favør. Her inne finner du alt du trenger og mere til for å komme deg videre i det Sunnmørske landskapet. Skulle du engang velge inngangen på høyre side av den majestetiske bygningen kan beskjeden/lappen i vinduet komme som et lite sjokk. Rutebilstasjonen nedlagt. At det var? Hvorfor? Hva nå? Hvordan skal jeg komme meg hjem til mor, frem til kjæresten eller rekke flyet mitt fra Vigra? Frykt ikke. Ventehallen med kiosk, info og sitteområde lever i beste velgående. Pust med magen, for her finner du både informative EDB-tavler om når og hvor du skal reise videre samt komfortable sittegrupper og telefonautomat dersom behovet skulle melde seg.

Legg forresten merke til at røkende henvises ut, mens pølseelskerne ønskes velkommen inn. Tommel opp for høyt blodtrykk og de med søtsug. Og er du en skikkelig sukkermums har du kanskje lyst til å meske deg med noen lakrissnører på vei til Lerstadbakken. Eller kanskje du foretrekker en påsa sure føtter mens du gleder deg til å komme hjem til Glomset. Eller hva med en en forfriskende, grønn slush i retning magerholm? Mulighetene er mange!

Du vil kanskje handle med deg noe hjem en sen ettermiddag. En liten oppmerksomhet, vise at du setter pris på dine nærmeste. Da er det godt å vite at det finnes et rikt utvalg souvenirer og kjøleskapsmagneter å få kjøpt. Hva liker mor best: Dansende elger, stavkirker eller tøysete troll? Den perfekte gaven! Best av alt, både handicappede menn og kvinner er mer enn velkomne på rutebilstasjonen. Hvem sa at sunnmøringer er gjerrige? Det trente øye vil også legge merke til at åpningstidene på oppbevaringsboksene varierer: Noen er åpne 07-22, mens andre ikke er åpne i det hele tatt. Summa summarum er Ålesund Rutebilstasjon og ventehall som mange andre rutebilstasjoner, men allikevel noe for seg selv. Det aller viktigste er trivsel, og her har de satt alle kluter til for at kollektivreisende skal ha en lun atmosfære mens de venter.

Minus: Ingen «snille automater» eller Wifi.
Pluss: Tre smaksvarianter slush, souvenirer og dagens aviser.

Over 100.000 nordmenn reiser på cruise hvert år. En opplevelse som tidligere var forbeholdt fiffen og rikfolk er nå blitt en ferie for menigmann. Jeg er en av dem. Jeg liker også følelsen av å være ombord i et mektig skip. Sjøluften. Det åpne havet. Luksus og komfort. Det gode liv på vei mot fremmede havner.
I dette tilfellet: Moss.

Hva skal man egentlig i Moss å gjøre? Jeg skulle på jobb. Men de fleste som forlater den majestiske cruisebåten kjører stort sett gjennom eller forbi, på sin ferd videre mot hovedstaden eller riksgrensen. Men det er ikke Østfolds Mogadishu dette skal handle om. La oss fokusere på reiseopplevelsen: Innsjekkingen går forbausende fort, og veien fra bil/kjøretøy opp i lounge- og restaurantområdet er ikke lang. Det er nå engang slik at det første man gjerne sjekker ut når man kommer ombord i et cruiseskip er shoppingfasilitetene. Handlegatene. Taxfreebutikkene. Den noe spartanske døren merket «Stores» mellom 2. og 3. plan ledet til min forvirring ingensteds, så da følger man strømmen opp til restaurantområdet. Der åpenbarer det seg en romslig, tildels komfortabel lounge med eget aktivitetsområde for de som reiser med barn, og for de voksne ruller det konstant actionfylt nødssituasjon-doku på TV-skjermene. Utover dette er det visst ingen underholdning ombord under overfarten. Skuffende. Hvor var tryllekunstneren? Standup-komikeren? Bingolotteriet? Dansebandet? Buffeten, som minnet mest om en kiosk, er plassert midt i lokalet – og var noe begrenset. Men er man fysen på en bacongrill, svele eller cheeseburger under overfarten er det fullt mulig.

Et kjent fenomen for berusede passasjerer er å finne tilbake til lugaren sin etter en fuktig aften på disco. På Bastø Fosen har de gjort det ekstra vanskelig med tanke på at det ikke finnes disco eller lugarer i det hele tatt. Men alt i alt en fin opplevelse, og reisen tok overraskende nok bare en halvtime over bøljan blå.

Minus: Buffeten. Taxfree. Lite tilgjengelige lugarer. Og hvor var underholdningen?
Pluss: Gratis Wifi hele reisen.

Jeg er glad i å fly, spesielt i nord. Jeg liker det fordi jeg enten er på vei til eller fra verdens beste jobb, og på veien får man oppleve mange små og store steder i vårt langstrakte land. Naturlig nok tilbringes det en del tid på ymse flyplasser rundt forbi. Jeg er opptatt av oversiktelighet, komfort og tilgang på mat og drikke når jeg reiser. Derfor denne anmeldelsen av Leknes Lufthavn i Lofoten.

Leknes Lufthavn vinner på oversiktelighet, dette er ikke en flyplass du roter deg lett bort på. Den er med andre ord ikke særlig stor, men til gjengjeld ganske liten. Selv om shoppingtilbudet kan fremstå som noe begrenset etter den erfarne globetrotters standard, er det verdt å merker seg at Avinor har vært påpasselige nok til å velge «klassisk norsk kantine» som tema for lounge/ venteområdet. Det er hyggelig med tanke på utenlandske turister som gjerne vil ha en smak av landet de besøker: Det ekte Norge. Og her kan du meske deg med varmdrikke av mange slag, må vite. Hør bare: Kaffe, kaffe med socker, kaffe med socker och mjölk – og så klart publikumsfavoritten Cacao creme. Men best av alt, gratis varmtvann/free hot water. Leknes Lufthavn byr også på et rikelig utvalg med forfriskninger, pastiller, sjokolade og sukkervarer dersom behovet melder seg. Et pluss for Kinderegg i sortimentet, da vi som reiser med små barn vet at leken inni holder barna sysselsatt i timesvis ved evt. flystreik, vulkanutbrudd eller andre omstendigheter.

Den forretningsreisende vil muligens tenke «Unnskyld, men hvor finner jeg VIP-loungen? Hvor kan jeg som den viktigpetteren jeg er, sitte i ro og mak med et glass bobler og litt sashimi mens jeg leser Finansavisen?» Den må du lenger ut på landet med i Lofoten, kamerat. I god, nordnorsk ånd er det likt for alle på Leknes. Her er ingen viktigere enn andre. Den store overraskelsen var dog den lille kunstutstillingen dersom man har litt tid å slå i hjel, her kan du faktisk betrakte – og hold deg fast – en ekte bit av Berlinmuren mens du venter. Om jeg skulle sette fingeren på noe måtte det kanskje være utvalget av lesestoff i bibliotekavdelingen, som kunne vært noe bedre.

Den lille, store flyplassen har for de som måtte trenge det, en makskapasitet på fire rullestoler. Men jeg er sikker på at flere hjelpemidler kan sikkert skaffes om nødvendig. Det artige med Leknes Lufthavn er at personen som sjekker deg inn, står i sikkerhetskontrollen, ved ombordstigning også er den samme som flyr deg videre på din ferd mot nye destinasjoner. God tur!

For 11 år siden bestemte brødrene Geir Sindre og Åge Andre Breivik å starte sin egen, lille humorfestival i hjembygda Ulsteinvik, og siden den gang har de rigget, grillet, hentet, kjørt og huset oss hvert bidige år og sørget for at komikere på alle nivåer stortrives sammen på og av scenen.

Halvor, Kevin, Hansa og en dorull.

Det er nettopp noe av idéen med hele festivalen. Man bor under samme tak hele helgen
(i en hybelleilighet for å være mer presis, ujevnt fordelt utover sofaer, senger og gulv), spiser sammen når den gjestfrie Breivik-familien disker opp frokost, grillmat og nattmat (du aner ikke hvor mye vi satte pris på den hjemmelagede pizzaen vi fikk etter at vi kom hjem til teltet i hagen lørdag kveld!) og henger bak og foran scenen før, under og etter show. Festivalen har flyttet scene litt rundt i Ulsteinvik siden starten, i år ble kalaset avviklet på Sjøborg Kulturhus. Litt glissent oppmøte den første kvelden, men lørdag var det så godt som fullt i salen og super stemning.

Siri Seljeseth.

Da jeg ble årets Skjemtegauk i 2004 mener jeg å huske at showet var i et telt nede på kaia, og det er fjerde gangen jeg er med. Fordi det er så sjukt moro og alt annet enn glamorøst. Man kan selvfølgelig bli Årets Skjemtegauk, hvor publikum stemmer frem sin favoritt. Men her er det for min del viktigere å delta enn å vinne. Jeg eier jo ikke konkurranseinnstinkt heller, så det passer meg bra. Ingenting er bedre enn å se en nykommer få det til å koke i salen, ingenting er verre enn å se en stakkar bombe (faguttrykk for total stillhet/null respons). Jeg foretrekker det første.

Skjemtegauk er viktig fordi det samler komikere fra hele landet, man blir bedre kjent og det sosiale er som nevnt kanskje det aller viktigste. Ikke minst at ildsjelene bak festivalen gjør dette hvert år uten å tjene en krone. Sånne folk er gull verdt for komikere, både nye og etablerte artister. Årets lag besto av Kevin Kildal, Joachim Skage, Jahn Gorakh, Henrik Farley, Rune Lothe, Siri Seljeseth, Tomas Nesse, meg selv og fordømt morsomme Halvor Hravn Jellum Johansson. Som forøvrig røsket med seg prisen i år. Det er stas, fordi han fortjener det. Han jobber hardt, fornyer seg og leverer alltid irriterende bra materiale. Jeg liker å tro at han er en av Norges mest ettertraktede komikere om noen år. Den store overraskelsen for min del var riktignok Henrik Farley, som jeg aldri har sett på scenen før.
I kjølvannet av Berrum & Beyer har det kommet til et knippe komikere fra impro og teatersport, og Farley leverer herlig absurd humor. Det er lett å trekke tråder til Steve Martins stil, uten sammenligning forøvrig. Jeg gleder meg til å følge med på ham og de andre som tør å gå litt lenger, de som bruker mer galskap på scenen enn oss mer tradisjonelle observasjonskomikere.

Til slutt en liten oppfordring: Denne festivalen må fortsette i mange år fremover, fordi de viser frem en fin miks av lovende talenter og etablerte artister. Et par kjente navn er nødvendig for å trekke publikum – så dersom du sitter godt i det som komiker, spør om å få være med neste år. Du kommer definitivt ikke til å angre. Her er beviset – en liten stemingsrapport jeg har snekret sammen fra årets festival. Ja, det var så moro som det ser ut til. Enjoy!

Det er jo en stund siden jeg flyttet ut av Oslo, og jeg har leflet litt med tanken på å gjøre noe lokalt der jeg bor nå. For litt siden slo det meg at den nye scenen i foajéen til Nøtterøy Kulturhus er perfekt og akkurat stor nok til å finne på noe gøy med jevne mellomrom. Lavt under taket, bra lyd & lys og bar bakerst i lokalet. Rene standupklubber er det nok av for tiden, så hva med å prøve noe annet? Hva med å kalle det Christer Torjussen presenterer Humortalenter? God ide! En kveld hvor det skal være rom for alt, i god gammel varietétradisjon – det eneste kriteriet er at det skal være morsomt. Folk skal komme for å få seg en god latter, og nødvendigvis ikke se de største artistene – men lovende humortalenter i alle formater.

Jeg kontaktet kultursjef Einar Schistad som tente på idéen om å sette sammen humorkvelder én gang i måneden høsten 2014. Dette forutsetter jo at jeg har noen å presentere. Jeg kommer selvfølgelig til å hente inn komikere og humorister fra mitt eget miljø og nettverk, men et viktig aspekt er at lokale talenter får en scene å vise seg frem på. Første humorkveld blir 10. september. Så altså: Kjenner du noen som holder på med humor i Vestfold? Alt av interesse. Det være seg impro, teatersport, fortellere, musikere, revyfolk, stuntpoeter, tryllekunstnere eller standupkomikere. De må gjerne sende meg en mail på humortalenter @ gmail.com, eller kontakte meg via denne siden på Facebook. Og for all del, gå inn og trykk like. Det kan jo ikke skade!