Mens noen reiser på fotballturer til England velger andre å dra dit for å kle seg ut, danse og drikke Captain Morgan. Jeg er en av dem.

I snart 10 år har jeg deltatt på verdens største gatefest, som samler én million mennesker rundt musikk, mat, kostymer og vestindisk kultur. Noen år har riktignok måttet utgå pga fødsler og jobb, og selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for å pælme inn håndklet i år ble det heldigvis til det allikevel. Det er nemlig det aller morsomste jeg vet om. Ikke bare er Notting Hill Carnival årets happening, London er jo min favorittby over alle. Siden språkreisen til Eastbourne i 1984 har jeg hatt sansen for London og England. Tatt i betraktning hvor ekstremt stor innflytelse landet har hatt på musikken jeg hører på, klærne jeg går i og ikke minst humoren jeg lever av. Heldigvis ikke maten – alt skal ikke friteres, og loff & chips er ikke et måltid.

Men jeg er og har alltid vært stor tilhenger av Jamaica-ska, rocksteady og bluebeat – og da er karnevalet nærmest obligatorisk å regne. Helt siden jeg hørte pappa spille Jimmy Cliffs The Harder They Come som barn har vestindisk musikk hatt en stor plass i hjertet mitt. Et av de fineste øyeblikkene var for noen år siden da sola brøt gjennom skydekket i Talbot Road og «54-46 Was My Number» med Toots & The Maytals pumpet ut av anlegget til Gaz’s Rockin Blues, som har fast tilholdssted der hvert år. Lukten av grillmat, mengder med rom & cola, hyggelige folk og verdens mest dansbare musikk. For en stemning. Ren lykke.

Uavhengig av karnevalet har Gaz forskjellig tema fra år til år, i fjor var det Tidsmaskin. Tidligere har de vært innom Jungelboka, flykræsj, sjørøver, superheroes, etc. Hva det blir i år vites ikke, men noe av det gøyeste med hele karnevalet er kostymeverkstedet hos Fredrik Nordbeck i Kensal Rise kvelden før spetakkelet er i gang. I fjor skulle vi være krabber (Hva har det med tidsmaskin å gjøre, tenker du – men referansen er altså monsterkrabbene i HG Wells’ The Time Machine.) Men man må ikke kle seg ut. For all del. Man kan komme som man er, og mange gjør det. Vi velger for vår del å gå all in, og hva vi evt. blir sittende å sy sammen, male og dekorere i år er uvisst. Men en ting er sikkert, vi gleder oss.

 Foto: Tanja Steen/

Under årets Fortellerfestival fikk konseptet Andre Historier et aldri så lite comeback, og på Caféteateret denne varme lørdagskvelden var det klart at mange har savnet fortellerscenen. Andre Historier er der historiefortelling møter standup, slampoesi og spoken word fremført av muntlige fortellere, komikere, stuntpoeter og publikum selv.
En scene som er svært interessant for meg som komiker – både fordi jeg er stor fan av The Moth og historiefortelling generelt. Et sted jeg kan bruke humor som virkemiddel, men ikke tenke setup/punch i alt jeg fremfører. Det er skummelt, men samtidig frigjørende å vite at man nødvendigvis ikke trenger å jage etter neste latterkule for at det man gjør og sier skal godkjennes av publikum. De er der for å høre på, og er vant til at utøverne spiller på hele følelsesregisteret. Jeg har fått meg noen wow-opplevelser på Andre Historier. Hvordan noen klarer å sette gråten i halsen for i neste øyeblikk få meg til å le igjen. Det krever skills.

Første gang jeg sto på Andre Historier fikk jeg panikk etter tre minutter og dro frem standuptekster fordi jeg til vanlig måler respons i latter, og som min bror sa: Neste gang forteller du historien som den var, det blir morsomt fordi du er komisk anlagt. Han hadde helt rett. Selv det å prate om angsten for at noe skulle gå galt da sønnen min ble født (en ikke helt ukomplisert affære) ble det både morsomt, intenst og tidvis tungt å snakke om. Men publikum likte det.

Men nå har jeg gjort dette et par ganger, og det er god trening. Jeg tror man blir en bedre komiker av å tørre å ikke være morsom hele tiden. Kveldens tema var «makt», og jeg fikk snakket litt om autoritære fedre, redselen for å bli min egen far og tiden da jeg var i opposisjon mot det meste. Overraskende nok lo folk mer enn jeg trodde de skulle gjøre.
Jeg måtte desverre gå i pausen da jeg måtte komme meg hjem med siste toget fordi datteren min hadde bursdag dagen etter, men jeg fikk sett Rachel Rose Reid og Amir Mirzai snakke om tiden som FN-flyktning i Norge. Janne Rønningen gjorde som vanlig en superb jobb som konferansier.

Nå håper jeg Andre Historier kommer tilbake på fast basis, gjerne der Andre Historier egentlig hører hjemme – på Det Andre Teatret. Vi trenger en scene hvor det er rom for både morsomme, rare, rørende, provoserende og engasjerende innslag på én og samme kveld.

I går fikk jeg æren av å være gjeste-DJ på klubbkonseptet Altern80s, drevet av ildsjel og electro-entusiast Alex Tjore. Det er noen år siden sist, og i mellomtiden har jeg vel ikke spilt andre steder enn da svigerinnen min fylte 40 og en liten økt under oppsyn av June Piiksi på Total i Tønsberg. Men musikk er viktig for meg, og  å spille egne favorittlåter for andre er svære greier.

Derfor var det med skrekkblandet fryd jeg møtte opp en time før dørene åpnet i lokalet på toppen av Rockefeller i går. Og når man sier at dørene åpnes, da må man begynne å spille. Samme hvor mange som har kommet. Det var vel ikke akkurat trengsel i døra de to første timene, men så løsnet det plutselig. Dansegulvet fylte seg opp og det var god stemning både foran og bak spakene. Så tok noen den klassiske manøveren og veltet en øl over mikseren, og min iPad ville ikke snakke med lydanlegget mer. Alex måtte ta det derfra, som til alt hell fremdeles tviholder på formatet CD (Compact Disc, vet dere) mens sånne som meg velger å hive alt inn digitalt og kjøre fra djay2 på iPad. Men det gjorde egentlig ikke så mye, jeg fikk spilt en god stund før det tekniske sviktet, og låtene ble godt mottatt. Fikk spilt en del Nitzer Ebb, New Order, Indochine, Front 242, Devo, The Cult, Neon Judgement, m.m. Og det er en sykt bra følelse når man klarer å holde folk på dansegulvet. Ikke helt ulikt det å gjøre standup, egentlig. Dog er det mye lettere å spille musikk enn å være morsom, men greia er å holde den gode stemningen gående hele tiden uten å miste publikum. Går folk fra gulvet har man gjort noe feil. Det rakk jeg til alt hell ikke å gjøre i går, og best av alt – det er ikke lenge til jeg får spille igjen: Dag Sørås og jeg teamer opp på TuesChill på Fiasco 17. juni, for å levere en litt mer nedpå, men variert spilleliste. Skal bli spennende å se hva Dag har med seg i sekken, at mannen har teft for musikk er helt sikkert. Gratis inngang, hyggelige folk og bra musikk. Ta deg en tur da vel! Les mer her: http://thisissupremacy.no/tueschill/

Hallo. Endelig ligger nye nettsider ute, det tok sin tid. Riktignok foregår det meste på sosiale medier som Facebook, Twitter og Instagram i disse dager, men jeg synes nå det er greit å ha et sted som forteller litt om hva jeg holder på med. Hva er det jeg holder på med? Jeg aner ikke. Men jeg vet at jeg aldri har hatt det morsommere på scenen enn nå, femten år etter at jeg debuterte. Samtidig som jeg er småbarnsfar og er alt for mye hjemmefra. Ikke alltid like lett å kombinere de to viktigste tingene jeg har – familien min og livet som komiker. Jeg vet ikke helt hva det nye året bringer, men mye gøy skal det bli. Stikk gjerne innom hjemmesidene nå og da, jeg skal forsøke å oppdatere den så ofte jeg kan. Hei!