Når jeg først flyr til det store utland liker jeg å flotte meg litt. Derfor falt valget på Ryanair til London denne gangen, og forventningene var skyhøye. Hvor mye må vi betale ekstra? Hvordan blir underholdningen ombord? Og ikke minst; Hva står på menyen, og hvordan smaker maten?

Innsjekkingen går forbausende smooth, kommenterer mitt reisefølge Yngve Skomsvoll som vanligvis ikke bruker slike uttrykk. Jeg må si meg enig. Da vi boarder møtes vi av smilende flyvertinner, selv om de tjener 18,50 i timen. Det er noe som ikke stemmer her. Noe har skjedd siden sist. La oss slå i hjel myten om at å fly med Ryanair er like trivelig som å ta 411-bussen til Visperud med én gang, for overraskelsene slutter ikke med dette. Fastspente og klare for reisen over skyene gleder vi oss til menyen om bord. Som kjent har ikke Ryanair lomme på seteryggen foran deg, så vi antar at besetningen deler ut menyer til oss alle slik at vi kan finstudere utvalget nøye. Men nei, Ryanair har kun én meny, og den har flyvertinnen med seg rundt i kabinen. Om første bordsetting tar noe lengre tid på denne måten, blir i alle fall bestillingen relativt personlig. Vi tar bilde av maten for å gjøre valget enklere, hvor det også står dat man kan «use call bell to order at any time», men ingen av oss fikk utdelt bjelle da vi gikk ombord – så vi velger heller å vente til menyen kommer til oss.

På setet foran oss skiltes det med hamburger og chips, jeg lurer på om jeg ikke skal satse tradisjonelt i dag; Pølse i brød. Men så kommer sjokket. Menyen er oppgradert. Har vi havnet på business class? En finere flyvning til de Britiske øyer? Neida, dette er ruteflyet til Stansted blir vi fortalt. Der vi hadde forventet pølse og burger er det nå plutselig (og hold deg fast) Patatas Bravas, Paninis, Tapas og Ratatouille. Som det står på emballasjen: Proper Posh Style Nosh. Spennende! Valget faller for min del på en italiensk klassiker – Lasagne. Yngve velger seg Ratatouille & Fusilli, for han er en globetrotter og en bevandret mann i verdens matkart. Vi som liksom skulle være festlige å spørre betjeningen om hvilken vin som passet best til pølse! Men nå er det bare å glede seg til rettene kommer på bordet, eller platen om du vil. Innen 10 minutter blir vi servert. Wow, skal si de jobber på kjøkkenet ombord. Om ikke min lasagne lignet helt på den på emballasjen og Yngves Ratatouille også kunne fremstå noe stusselig er vi klare til å sette plastgaflene i dette herremåltidet, denne lille reisen til Italia mens vi flyr mot England.

Det første som slår meg er at min Lasagne er veldig flat og salt. Det er egentlig alt den er. Salt, flat og varm som lava. Og hvor er basilikumbladene som på bildet? Men det er greit, det er fremdeles en time til landing. Jeg forsøker å lene meg tilbake mens jeg hygger meg med en boks romtemperert pilsner i påvente av at maten skal bli spiselig. Kritiske tunger vil gjerne ha det til at et RyanAir-fly er Nille-ekspressen ut av landet, men vi synes det er overraskende trivelig selv om The Getaway Café er en trang og intim affære. Vi sliter litt med å spise uten å søle på både oss selv og sidemannen mens vi velter både glass og ølbokser. Jeg spør Yngve om hans lille Ratatouille slår gnister i munnen, men han må tilstå at det smaker litt kjedelig. Hans Fusilli er ikke al dente som bestilt, og det kan virke som maten er ferdiglaget før avgang. Ikke basilikumblad på Yngves mat heller. Har det gått litt for fort på kjøkkenet ombord denne gangen, Ryanair?

Men som de glade reisende vi er spiser vi opp maten slik vi lærte hjemme. Vi mener kanskje det var litt lite ferske grønnsaker og salat til maten, så vi gyver løs på fem om dagen i form av en Bloody Mary i stedet. Vi hadde planer om å prøve ut menyen på veien tilbake fra London til Torp, men så komfortabel er The Getaway Café at vi faktisk sovnet begge to og gikk glipp av serveringen ombord. Neste gang!

Pluss: Utvidet meny, effektivt kjøkken, blid besetning
Minus: Trangt rundt bordet, ingen underholdning, varm pils

Terningkast 3