Når man er ung har man en lei tendens til å tro på nesten hva som helst. Det skal ikke så mye til før man innbiller seg at f.eks. Justin Bieber bor på Grand Hotel og er åpen for besøk på rommet sitt hele dagen før konserten, bare fordi noen har sagt det. Mens han faktisk bor på Royal Christiania. Eller var det Bristol? Radisson? Bondeheimen? Nei, ikke Bondeheimen! Uansett: Løp gjerne i flokk rundt i Oslo sentrum hele dagen i håp om å få se et glimt av din store kjærlighet mens du skriker, ramler, hyler og gråter.

Ryktene går lett i ungdommen. Du vet åssen det var; Hvis noen sa at Torill rota med Ronny OG Kimmern’ på åpent hus-festen til Renate, som egentlig ikke var åpent hus og gikk helt ut av kontroll og ble nedrent av 300 fulle ungdommer som trashet rekkehuset på Skjetten systematisk fra kjeller til loft. Helt til politiet kom og fikk kastet ut gutta som kjørte moped i stua og sprutet ned hele huset med ketchup og Thousand Island. Renate vurderte å flykte landet før foreldrene kom hjem til slagmarken. Før ryktene om at hun, Torill, Mona og Lisbeth også var gravide med både Ronny og helt sikkert Kimmern’ (selv om han var kjempefull og måtte hentes med helikopter for å pumpes) gikk sin seiersgang på skolen to dager senere.

Og på åttitallet var det nemlig sånn at hvis man fant en knust ølflaske med korken intakt i ruinene etter hjemme alene-festen, kunne man ta den med til butikken og få en ny. Det hadde også noen sagt. Ikke alle butikkene hadde hørt dette ryktet, og mange måtte dermed gå slukøret hjem.

Men et av de rareste ryktene i Rælingen/Lillestrøm-området, eller mytene om jeg kan påstå det, er at  det ble snakket om at dersom man samlet inn 10 kilo sølvpapir fra sigarettpakkene, skulle en blind jente få en førerhund. Og ikke hele papiret, men bare den øverste delen/fliken det sto «pull» på. Røyking var viktig, nemlig. Ikke var det farlig heller. I hvertfall ikke hvis man brant filteret litt med lighteren først. Dette medførte selvfølgelig at hver gang man åpnet en pakke sigg ble jentene alldeles krakilske hvis man kastet papiret fra seg. Det måtte tas vare på, gjemmes, puttes i en skuff. Den stakkars blinde jenta måtte jo få hunden sin. Men hvor man skulle levere sølvpapiret visste ingen. Ei heller hvem jenta var eller hvor hun evt. bodde. Etter hva jeg vet var det slik at blinde og svaksynte fikk tildelt hjelp som førerhund fra statlige midler selv på det harde åttitallet, så jeg er usikker på hvorfor denne hjelpeaksjonen oppsto eller hvem som sto bak. En ting er sikkert, det må ha vært noen skuffer fylt med sølvpapir fra utallige sigarettpakker ingen visste hvor de skulle gjøre av.

Jeg synes vedkommende som satte ut dette ryktet bør melde seg nå. Kanskje sitter det en blind kvinne i midten av førtiåra der ute og venter på førerhunden som aldri kom. Eller kanskje ikke. Hvem vet.